Les om mine forberedelser til VM og VM i Lahti her!

Hei hvor sesongen suser unna! I skrivende stund er jeg nettopp kommet hjem fra et uforglemmelig VM i Lahti. Siden jul har sesongen gått sin vante gang med stadig nye reiser og renn nesten hver eneste helg. Dagene går fort når det hele tiden dukker opp nye utfordringer. Mitt fokus har vært dypt begravd i taktiske vurderinger, dag-til-dag planlegging og andre konkurranseforberedelser, alt for å prestere på topp så ofte som mulig og utnytte hver dag for å oppnå det jeg ønsker. Nå skal jeg prøve å ta fokuset litt tilbake i tid og ta dere med på min reise inn mot og i VM.

Rennene før jul gikk stort sett etter planen. Formen var relativt god og jeg fikk med meg flere pallplasser i sprint og et godt distanserenn på Lillehammer. I Davos innkasserte jeg sesongen første, og hittil eneste verdenscupseier. Dessverre tok det ikke mange dagene etter oppturen, før nedturen kom. Jeg ble syk og fikk ikke deltatt i WC-rennene i La Clusaz. Sykdommen kom på et ugunstig tidspunkt av flere grunner. Jeg hadde håpet å vise meg frem på distanse og ikke minst på en stafettetappe før VM uttaket skulle gjøres. I tillegg førte min tidlige hjemreise til at jeg for andre gang på to måneder måtte avbryte et høydeopphold. Et høydeopphold som var en viktig del av planen inn mot formtopping i Seiser Alm før VM. Plan A gikk i vasken, men plan B var heller ikke et dårlig alternativ.

Sprint i Davos. I bakgrunnen ser du faktisk hotellrommet jeg bodde på!

 

I Davos bor vi på et unormalt fint hotell. Jeg og min gode romvenninne Mari Eide måtte selvfølgelig utnytte oss av spa-avdelingen mens vi var der!

Ettersom jeg ikke fikk gått de to rennene i La Clusaz, bestemte jeg meg for å gå flere renn i Tour de Ski enn jeg i utgangspunktet hadde planlagt. Touren begynte i sveitsiske Val Mustair, som ligger cirka 1300 moh. Det betyr høyde og høyde betyr ulike utfordringer for en langrennsløper. Fra tidligere erfaringer valgte jeg og noen av mine lagvenninner å bo i lavlandet. Istedenfor å gå igjennom løypa dagen før, slik vi alltid gjør, gjorde vi forberedelsene til konkurransen på rulleski i lavlandet.

Rulleski i Mals i romjulen med Heidi og Ragnhild

Nyttårsmiddag i Italia

Sprinten ble gjennomført på selveste nyttårsaften. Jeg ble nummer to, kun Stina Nilsson fra Sverige snek seg foran meg på resultatlista. Første nyttårsdag var det 5 km klassisk fellesstart, en distanse som i utgangspunktet skal passe meg bra. Det ble absolutt ingen god dag for meg! Jeg gikk på en kjempesmell etter å ha prøvd å henge på teten i cirka 2,5 km. Etter en prat med treneren min, ble vi enige om at det beste var å reise hjem. Vi trodde kombinasjonen av sykdom og at det var høydedag nummer 2, som var grunnen til den dårlige prestasjonen. Heldigvis får et par telefoner hjemmefra meg til å snu. Jeg vil ikke reise hjem med en så dårlig følelse. Det skal tross alt ikke mye til for at det går bedre neste gang. Touren ruller videre til Oberstdorf og lavland. Denne gangen er distansen skiatlon, min favoritt! Jeg har mange gode erfaringer fra denne distansen og jeg klarer å legge nedturen i Val Mustair bak meg. Her blir det ingen smell. Jeg klarer å henge på tetgruppa helt til oppløpet og blir nummer 4 til slutt, sesongens hittil beste distanserenn! Etter rennet reiser jeg hjem til Norge. Jeg er utrolig glad for å kunne pakke med meg en fantastisk opplevelse og masse selvtillit, istedenfor for at jeg dro hjem etter nedturen i Val Mustair.

Etter den gode opplevelsen i Oberstdorf tar jeg med stor tro fatt på en treningsperiode hjemme på Lillehammer. I januar er jeg med på to helger med skirenn og jeg får sikret meg et godt forsprang i sprintverdenscupen. Mellom helgene får jeg 2 perioder med 10 dager hjemme. Jeg får trent bra og koblet av litt. Når NM begynner i starten av februar begynner jeg å kjenne en gryende form. NM blir vellykket med 1 gull og 1 sølv som fasit. Etter mange diskusjoner og tanker frem og tilbake, blir avgjørelsen å droppe den tidligere obligatoriske høydesamlingen i Seiser Alm. Nesten hele VM laget velger å lade opp på Sjusjøen. Det var et tøft valg å ta. Det er alltid skummelt å gjøre nye ting, spesielt når det som har blitt gjort før har vært vellykka. Likevel hadde jeg veldig troa på et slikt opplegg. Det er også veldig inspirerende å gjøre noe nytt etter mange år i samme mønster. Jeg tror ikke at noen av oss jentene angret på valget da vi kom på Sjusjøen. Vi hadde med oss en kokk som lagde helt fantastisk god mat til alle måltider. Sjusjøen viste seg også fra sin beste side. Formen min blir stadig bedre og jeg gjennomfører noen hardøkter jeg var skikkelig fornøyd med.

En kald kveldstur i godt selskap på vinterlige Sjusjøen. Her trives jeg!

Etter samlinga får jeg noen bonusdager hjemme. Å være hjemme betyr mye for meg og jeg setter stor pris på noen ekstra dager. Når dagen for avreise til Otepää kommer, er jeg KLAR. Jeg er fortsatt på offensiven og går løs på en lang ”bortehjemmefra”- periode med friskt mot. I slutten av februar er ikke det nødvendigvis en selvfølge for meg.

I estiske Otepää går jeg sprinten. Det blir nok en andreplass. Jeg er fornøyd, en andreplass er en god prestasjon og et godt resultat. Teknikken sitter og jeg gjør mye bra i løpet av konkurransen. Likevel er jeg sugen på noe mer, jeg vil snart vinne skirenn igjen. Jeg velger å se positivt på det. Jeg tar ikke andreplasser i dårlig form og det er heller ikke mange centimeterne som har skilt meg fra førsteplassen de siste rennene. Nå gjelder det å gjøre de berømte ”rette tinga” og det er jeg mer motivert for enn noen gang tidligere. Med båt og buss tar vi oss videre til Lahtis skoger og endelig er vi der! VM er i like rundt hjørnet, hjertet hamrer hardere i brystet enn normalt og sommerfuglene i magen melder sin ankomst. Sesongens høydepunkt er her!

VM i Lahti blir dager jeg sent vil glemme. Det første jeg gjør er å vinne prologen med flere sekunder. Når jeg vinner en prolog, da vet jeg at jeg er i form og er jeg i form, da vet jeg at alt kan skje. Jeg vinner sprinten. Det er nesten ikke til tro. Når jeg våknet dagen etter var jeg sikker på at det hele var noe jeg hadde drømt. På team sprinten får jeg med meg Heidi Weng og begge får vist hva vi er gode for. Jeg klarer å gjennomføre rykket jeg har trent på i flere år, og det avgjør sprintstafetten til Norges fordel. Etter å ha hørt nasjonalsangen og fått utdelt min andre gullmedalje, er jeg relativt sikker på at jeg har gjort mitt i dette mesterskapet. Gradvis går det opp for meg at jeg har reell sjanse for å få gå stafetten. Før jeg hører uttaket er jeg 50/50 på om jeg får gå eller ikke. Tirsdag kveld blir det avgjort at jeg får gå førsteetappen. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk muligheten! Jeg har troa på at jeg skal klare gjennomføre en god etappe. Når jeg går i fra resten av feltet cirka 1 km før mål og gir Heidi en luke på 7 sekunder ned til neste løper, er jeg utrolig fornøyd. De andre jentene på laget gjør det de vanligvis gjør, går styggfort. Jeg er med å vinner stafetten for Norge, sammen med mine gode og trofaste lagvenninner. Vi klarte det! Det er en utrolig stor opplevelse å vinne sammen med mine forbilder og gode venninner. Vi har jobbet sammen i mange år mot dette og endelig sto vi der.

Selv om VM er over, er det fortsatt mer igjen av sesongen. Det kan føles litt som om man er ferdig med en 5*5 min intervall, men får beskjed om å løpe et drag nummer 6. Nå har jeg hatt noen rolige og fine dager hjemme, og skal til å ta et ”magadrag” og forhåpentligvis fullføre sesongen med stil. Det har vært godt å ha litt hverdagslige rutiner for noen dager, men jeg føler meg fortsatt på offensiven og gira på å gå skirenn. Hverdagen og tid hjemme kommer når den kommer og det er godt å glede seg til det også. Først skal jeg skal til Drammen, Holmenkollen og Canada før det settes strek for i år. Det blir spennende!

Nå, etter alt som skjedd, sitter jeg igjen med mye god erfaring. Jeg har lært at jeg tar gode valg når det kommer til hvordan jeg kan lykkes. Disse valgene kan være vanskelig å ta, men likevel skal de både tas og gjennomføres. Om jeg ikke har lært det før, har jeg lært det i år: det er kort mellom nedturer og oppturer. I dette gamet skjer det mye på kort tid og prestasjoner svinger. Når alt går riktig vei, er det viktig å nyte stundene og være fornøyd. Og det er akkurat det jeg skal jeg gjøre nå. Jeg skal kose meg med lave skuldre og nyte å ha prestert. Jeg tar det siste ”draget” som en bonus og krysser fingrene for at formen skal holde seg på topp og at jeg igjen får vist hva jeg er god for!

Om du vil se flere bilder kan du sjekke ut «galleri» her på hjemmesiden min 🙂

 

Beste hilsen fra Maiken