Sesongen etter jul

Siden sist har det skjedd mye! Det har vært en innholdsrik sesong etter jul, med både store oppturer og nedturer. Jeg sitter med følelsen av en lærerik sesong og at jeg har fått med meg mye ny erfaring til veien videre i skisporet.

Etter tidenes korteste juleferie for min del, gikk turen til Lenzerheide i Sveits 29 desember. Tour de Ski sto for tur, men det var bare den første sprinten jeg skulle gå. Det var min plan helt fra jeg så terminlista og satt meg mål om å vinne sprintcupen. Jeg vant i sprinten, fikk på meg TDS ledertrøya og dro hjem. I intervjuer etter rennet var det mange som sa det måtte være trist og vanskelig å reise hjem etter å ha vunnet. Det synes jeg absolutt ikke. Jeg kunne ha gått hele touren om jeg ønsket, men det var ikke mitt mål denne gangen. I mitt hode ventet en god treningsperiode for å kunne vinne sprintcupen hjemme. Lett valg spør du meg 🙂

IMG_3145IMG_3147

 

 

 

Bilde fra en rolig nyttårsfeiring med Heidi og resten av damelaget. Tidligere på kvelden var det lagpresenstasjon, heia Norge!

 

 

 

 

 

 

Jeg fikk mange fine dager på ski i mine favoritt treningsomgivelser hjemme på Lillehammer og Sjusjøen. Jeg hadde gledet meg til å være noen ekstra dager i ro hjemme, så det var godt for hodet å ikke haste videre med en gang.

IMG_3168 IMG_3163

Mange kalde, fine stunder på trening i januar

Dagene gikk, jeg fikk trent bra og samtidig koblet ut litt. Det lille avbrekket fra sesongen gjorde meg godt, og jeg gledet meg virkelig til dagene i Planica og sesongens eneste rene sprinthelg. Jeg var igjen klar for å dra ut og kjempe om flere verdenscupseiere! Slik gikk det dessverre ikke. Dagen jeg skulle reise begynte jeg å føle meg litt dårlig og jeg sto over planlagt trening, Jeg var veldig i tvil om jeg skulle reise, men etter å ha rådført meg med blant annet treneren min, bestemte jeg meg for å dra. Formen ble dårlig utover reisedagen og jeg fikk mest sannsynlig feber. Temperaturmåler hadde vi ikke, så helt sikker kunne jeg ikke være. Jeg var varm og kald om hverandre, hadde vondt i kroppen og hodet de første dagene i Planica. Dagen for renn kom fort, og etter å snakket lenge med landslagslegen bestemte vi oss for at jeg skulle gå. Det var jo ikke sikkert at jeg hadde hatt feber og jeg lot tvilen komme meg til gode. Det ble en avgjørelse jeg skulle angre på. Etter Planica følte jeg meg fort pigg igjen, men det gikk raskt nedover. Enden på visa ble luftveisinfeksjon, treningsnekt, legekontor og antibiotika. Prøver i etterkant viste at jeg hadde hatt svineinfluensa. NM kom for fort og nærmest hele januar ble tilbrakt hjemme. Å bare være hjemme og ikke få lov til å gå ut å trene for en skiløper i januar, blir nesten som å sitte i fengsel!

IMG_2675IMG_1927IMG_3264

Fikk mye tid til å bake når jeg ikke fikk trent. Dessuten gikk vi til anskaffelse av PlayStation. Tida som syk gikk fort den J

Når jeg endelig kom i gang med trening igjen måtte jeg være utrolig forsiktig og jeg fikk 3 treningsdager før min favorittsprint i Drammen. I Drammen var jeg utrolig usikker på formen, jeg var ikke en gang sikker på jeg ville gå videre fra prologen. Likevel var jeg utrolig sugen på skirenn, og jeg bestemte meg for å late som ingenting og for å være i form. Det er med hånden på hjertet den lengste prologen jeg noen gang har gått. Jeg hadde melkesyre etter 30 sekunder, men karret meg i mål til en 15 plass. Heatene gikk og jeg følte meg stadig bedre. Det var en vanvittig følelse! I finalen var sykdommen det siste jeg tenkte på. Det var god stemning i løypa, masse norske flagg og mange heia mitt navn. På oppløpet kjørte jeg samme taktikk som de siste 2 årene og gikk forbi på venstresiden og opp i tet helt på slutten. Det er sånne finaler jeg lever for hele sommeren og høsten. Alle treningstimene blir verdt det på sånne dager. Jeg har hatt flere slike dager i år enn i løpet av alle årene mine i verdenscupsirkuset tidligere. Denne sesongen har vært helt utrolig. Istedenfor å føle at jeg kjemper meg videre hele sprintdagen, har jeg hatt en følelse av å lade opp til finalen gjennom heata. Når finalen har kommet har jeg vært på mitt sterkeste og jeg har flere ganger følt jeg har kontrollen på feltet. Etter Drammen måtte jeg stå over 3 mila i Kollen siden luftveiene fortsatt var litt ruskete, men etter det var kroppen ”fit for fight” igjen. Slottssprinten i Stockholm ble en drømmedag og jeg vant med et halvt oppløp. I Lahti vant jeg sesongens 4 verdenscupseier og fikk med meg en 4 plass på 15 km. I Canada fikk jeg med meg 2 verdenscupseiere til.

IMG_32585840798_3278212

Den følelsen det er å vinne! Lettelse, men mest glede 🙂

Til slutt sto jeg på toppen av pallen og fikk nasjonalsangen og verdenscupkula som symbol på at jeg hadde vært den beste sprinteren i verden i år. Det var utrolig stort, spesielt etter som jeg hadde møtt motstand på veien. Følelsen jeg sitter igjen med er at jeg stort sett klarte å gjøre de rette valga. Hver dag gjør jeg egne valg for å komme dit jeg vil, og det har denne sesongen lært meg. Det var vanskelig å innrømme at jeg var syk IGJEN etter Planica, å dra på legekontoret når jeg visste at jeg ikke fikk trene og alle dagene jeg selv valgte å stå over trening. At det gikk så bra som det gjorde, er jeg utrolig glad for! Jeg er utrolig heldig som har så mange flinke mennesker til å hjelpe meg og den oppfølgingen jeg fikk når jeg var syk var helt eksemplarisk. Sesongen i år har med andre ord vært en reise i seg selv. Nå som jeg har fått den litt på avstand, er det lett å se hva jeg har gjort rett og galt. Det nytter ikke alltid å høre på andre hva som er lurt. Allerede da jeg følte meg usikker på reise til Planica, burde jeg stolt på meg selv. ”Alle andre” tok valget for meg, og det endte dårlig. Likevel angrer jeg ikke. Det kunne ha gått å samlet noen poeng. Hadde jeg ikke visst det jeg vet nå, hadde jeg kanskje heller angret på å ikke ha prøvd. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha fått med meg masse erfaring. Og fra nå av vil alltid temperaturmåler for å sjekke feber være med i toalettveska 😉

IMG_3421

VI klarte det! ”Kula” i boks i Quebec J

Håper jeg har gitt dere mye spenning og glede i vinter. Nå står ferie til London for tur for min del. Nå skal ”kontakta kobles ut” og jeg sier hadebra til lagvenninner og faste treningsrutiner i en månedstid. Jeg trenger litt hvile nå, men samtidig gleder jeg meg masse til å starte opp oppkjøring mot neste sesong og VM i Lahti!

Jeg må også si takk til alle mine gode sponsorer og hjelpere som gjør det mulig for meg å drive med det jeg liker aller best 🙂

Skihilsen fra Maiken